Tiden er en langsom elv
Kunst1.no, februar 2010
Tiden er en langsom elv
av Henning L. Mortensen
“Dette skjønner jeg ingenting av”, sa den unge damen i den grønne kåpen da hun stod foran punkt-tegningene til Tina Jonsbu. “Det var sånt jeg gjorde på skolen i mattetimene.” I slike situasjoner ønsker man som gallerist å ha en mirakelknapp, et sted å trykke som kan gjøre den andre åpen og mottakelig for det som kan se ubegripelig ut. Man begynner å snakke om arbeidene. Kunst er først og fremst det du ser. Her er det små ark i plastlommer som er stiftet opp på veggen med tynne spiker, 300 av en serie på 401, de dekker hele veggen. De har forskjellige mønstre, alle med rette vinkler, her er ingen kruseduller eller myke kanter. Som alltid følger arbeidene hennes et system, en begrensning. Her er det antall punkter; 50 punkter med tusj den ene veien og 50 punkter den andre veien. Dette er rammen. Innenfor dette området fyller hun ut prikker, og velger å la noe stå åpent slik at det dannes mønstre. Noen ganger minner mønstrene om hverandre, positiver og negativer kan du finne hvis du leter. Det fineste er, synes jeg, når du går helt nærme og følger en rekke med prikker, og ser hvordan de svaier i ørsmå variasjoner, som strå i sakte vind, eller en fugleflokk som trekker. Disse ørsmå variasjonene finner du også i millimeterarkene i forskjellige farger. Her har Jonsbu satt en prikk oppå hver millimeterprikk i rutearket, med en tusj i samme farge som arket. Nesten, for fargevalører gjør at millimeterarkene får en egen glød som visker ut de fortrykte linjene som ellers er det tydeligste du ser på et slikt ark. Det er et møysommelig arbeide å fylle ut disse arkene, det er mer enn 50.000 prikker på hvert av dem. Ørsmå variasjoner dannes der hvor hun har trykket hardere i noen områder. Tina Jonsbu jobber med langsomme prosjekt, og grunnleggende i alle hennes arbeider er at hun gjør det nesten usynlige litt mer synlig. Det som ingen bryr seg om, eller tar for gitt, eller ikke ser. Hun gjør noe med det, og det gjør noe med deg. Dette kunne jeg sagt til den unge damen. Kanskje hadde det vunnet henne over, kanskje ikke.
Alle som ser utstillingen faller i staver over kobbertrykkene til Arild Yttri. De små strekene og de mange punktene er det han bygger sitt kunstnerskap rundt. Som gravør i Norges Bank har han laget baksiden på den seddelrekken vi bruker nå. Gravyr er også et gammelt håndverk hvor gamle teknikker fortsetter å gjøre inntrykk på oss, slik vi kjenner det fra trykk i bøker og portrett av kjente personer før fotografiet. Det er knyttet til historie og for mange er et slikt møte blitt det første møtet med kunsten. Tegning ligger i bunnen, og gjennom figurasjonen må man være tro mot naturalistiske lover. En serie for seg er pengesedlene, en 50-lapp som er kraftig omarbeidet og reflekterer den lett vemodige kjensgjerning at norske sedler trykkes i utlandet! Her er 200-lappen, og en rekke ubrutte dollarsedler i kombinasjon med kobbertrykk, som et apropos til finanskrise og hva vi ustanselig kan mene om Amerika. De siste arbeidene er trykk oppå gamle bokblad, hvor han trykker med flere lag tynt rispapir oppå bildet slik at motivet viskes ut under hans eget kobbertrykk med motiv av et øye, et øre, og en erotisk situasjon hvor den eldre damen titter bestyrtet ned på paret som har seg i kobbertrykket. Eller er det overbærende? “Victoriansk Shunga” heter det, og referer til det å ha noe under hodeputen. På japansk. Enkelt. Eller slik det presise miniatyrarbeidet til Arild Yttri tar pusten fra en; nesten fotografisk gjengivelse av ansikt i et raster av punkter.
Streker og punkter risser også opp skulpturene til Atle Selnes Nielsen. Kompliserte strukturer i et mylder av ledninger, stramt og tilfeldig på gulvet. Strøm til forforsterker, pumper, elektromoterer, høytalere, lydbånd. Glasskule med destillert vann som pumpes mellom ballonger og endrer form i et endeløst kretsløp, som en hjerte-lunge maskin forbundet av kobberrør og slanger; en sakte pust fra en nesten levende organisme. Pusten inngir en følelse av kroppslig utsatthet. Fra det meditative i denne lange prosessen hvor vannet drives fra den ene ballongen inn i den andre og tilbake igjen som i en langsom, usynlig elv, blir kontrasten stor til den andre skulpturen, “Escaping the loop”. Det er en skulptur bygget rundt et notestativ, som står og svaier når det går og sykkelpumpen montert på grytelokket går rundt og bygger opp trykk i en ballong. Vanskelig å beskrive? Ja! Men det er sånn at barn elsker det og alle voksne smiler av denne skulpturen. En bevegende skulptur som tegner rommet!