Styrt tilfeldighet
Kunsthåndverk nr 102, 4/2006
Kari Steihaug og Tina Jonsbu
Trøndelag Senter for Samtidskunst, 2006
Styrt tilfeldighet
av Henning L. Mortensen
Det er en meditativ og lite påtrengende utstilling Kari Steihaug og Tina Jonsbu viser i det store gallerirommet i Trøndelag Senter for Samtidskunst i Trondheim. Lite i format, men svært kraftfullt i uttrykket. Begges arbeider formulerer “tiden det tar” å lage et objekt, intensjonen er å skape prosessorienterte, tankevekkende objekter som også har en estetisk dimensjon. Steihaugs materiale er i hovedsak garn, og hun viser 5 arbeider. Hovedarbeidet heter “Arvegods” og består av 75 spoler med garn fra opprekte klær og strikket genser. Spolene står på gulvet med garnet symmetrisk viklet om midten av spolen, slik at spolene står stilisert svangre. De har forskjellig størrelse, og fargene er gjennomgående mørke. Garnet går fra hver spole til en halvstrikket genser som henger under taket, 2 meter oppe i luften. På veien dit danner disse navlestrengene av garn nydelige buer. Det er interessant at Steihaug i dette arbeidet viser en figurativ detalj; genseren er strikket slik at det ser ut som om det henger et smykke i en gullenke om halsen; det er en brosje med et kvinneportrett, nærmest en kame. Steihaug sier med dette noe om å stå i en tradisjon, og vedkjenne seg en forpliktelse, slik også arv forplikter. Det er et underfundig tolkningsrom i Steihaugs arbeider, der hun viser at arvegods som allerede brukte og opprekte sokker og gensere kan transformeres og gå inn i nye plagg som igjen blir arvegods. Ved at gamle plagg resirkuleres i nye arbeider legges det også en begrensning i uttrykket; povera som styrt tilfeldighet. Objektet blir noe annet, men det kan aldri fjerne seg helt fra det som var utgangspunktet. Et arbeide som lener seg noe tungt mot Boltanski/Messager-tradisjonen er en kleshaug langs en vegg, her blir forelegget kanskje litt for tydelig.
I “Minnesmerker” viser hun 1600 merkelapper som er sortert i kategorier. Merkelappene er slike som er sydd fast inni tøyet, og Steihaug har klippet dem av og sortert dem i et skuffestativ som står på gulvet. Hver skuff danner nærmest en familie, merkelappene er beslektet, de er av samme type, samme mønstre, innen samme fargetone, samme skrift, samme form. Det er estetisk, men på en litt uhyggelig måte, litt “Twin Peaks”, med stativet i sveiset stål hvor man ellers ville ventet seg utskårne kasser i tre, som Victoriatidens sommerfuglkasser, tilpasset det organiske objekt. Skuffestativet står litt ensomt på gulvet, som en skattkiste man ikke først får øye på. Men når man åpner en etter en er hver skuff et selvstendig uttrykk som godt kunne tålt å stå alene, eller montert på vegg. Mange av lappene er slitt, falmet, utvasket og slik står de godt til tittelen, fordi de er nettopp minnesmerker; klærnes gravstøtter. Suverent og med stort alvor taler Steihaug deres sak.
Tina Jonsbu viser tegninger og prosjekter med hovedvekt på ornamentikk og mønsterdannelse. Hun har 32 katalognumre i en imponerende gest til stillheten i arbeidet, tiden det tar å utarbeide mønstre og repetisjoner, utprøvinger mot ferdig uttrykk. De fem store tegningene på langveggen i galleriet er laget ved at hun har brukt en blyant som midtaksen i en snurrebass som tegner når den settes i gang. I det punktet hvor streken stopper starter hun snurrebassen på ny. Hver runde med snurrebassen blir tilnærmet lik den forrige, og når hastigheten avtar vil blyanten skjene ut mens den ikke helt vet hvilken retning den skal ta før den stopper helt. Slik dannes endeløse repeterende mønstre, som likevel blir ganske forskjellige. Jonsbu skriver om arbeidet at hver av tegningene er laget på 7,5 timer, tilsammen en 40 timers uke.
Det er altså lagt en begrensning på arbeidet, først ved at blyantstreken underkastes en automatisert prosess som er styrt av fysikkens lover, først sentrifugalkraften som hver gang må gi tapt for friksjon mellom blyantspissen og papiret, og som alltid ender det med at tyngdekraften vinner – men streken får en død i skjønnhet, for i brytningen blir streken følsom og nesten menneskelig. Og tiden det tar er tilstede som et ordnende prinsipp, arbeidsdagen på 7,5 timer blir en styring av utfallet, det styrer det ferdige arbeid som en metafor for en gammeldags samlebåndsarbeider; “Jepp; klokka er 15.30, på tide å gå hjem. Det ble akkurat 843 snurr i dag, gitt.” Tegningene er fasinerende, og de er følsomme og overraskende forskjellige, men så kan man heller ikke tro at Tina Jonsbu var helt den samme når hun kom til fredag ettermiddag som da hun startet mandag morgen!
Andre av Jonsbus arbeider har også denne insisterende karakter, en ubrytelig vilje til å stå løpet ut og fullføre ornamentet. I “arbeidsbøkene” kommer det tydelig fram, det er mønstervariasjoner innefor et sett med variable; som størrelse, format, huller, farger, rutestørrelse. I titlene sier hun også hva det er, som “Tegning på papir, A4. Sirkler utenpå hverandre, blyant. 2004 – 2006”. Det ligger hvite hansker ved flere av arbeidene, slik at man kan bla i arbeidsbøkene uten å lage flekker på dem. Det er et fremmedgjørende element som kan stå i veien for opplevelsen av Jonsbus arbeider. Og det burde det ikke.
Et bemerkelsesverdig arbeide er “Busslinjer, Trikkelinjer, T-banelinjer” 2005. Dette er tre bøker med tusjtegninger, hvor hver bok inneholder et grafisk oversiktskart tegnet av fra de respektive rutetablelen for buss, T-bane og trikk. Deretter er den enkelte linje tegnet på kalkerpapir og bak denne ligger en linje som blir tegnet ned under reisen av denne strekningen fra første til siste holdeplass. Pennen er satt på arket og følger vognens bevegelser. Dette er interessant som ide og konsept, men at det også blir en reise i et spennede og vakkert landskap er ingen selvfølge. Det er helt og holdent Tina Jonsbus fortjeneste.
Arbeidene til Steihaug og Jonsbu er markant forskjellige, likevel har de samme puls og rytme. Blyantstrekenes abstrakte former hos Jonsbu kommuniserer visuelt med garntrådene hos Steihaug. Og Jonsbus ornamentelle eksperimenter på ruteark kan minne om strikkeoppskrifter, endog om Steihaugs arbeider – i garn – aldri gir assosiasjoner til det.