Tina Jonsbu: Strek, tegn og tid
Kunsthåndverk nr. 106, 4/2007
Tina Jonsbu: Strek, tegn og tid
av Henning L. Mortensen
Tina Jonsbu arbeider mye med tegning; streker, tegn og tid. Fordi kunstnerskapet byr på en sjelden kontinuitet i problemstillinger og gjennomføring i arbeidene kan det være hensiktsmessig å se nærmere på hovedoppgaven i keramikk ved Kunsthøgskolen i Bergen i 1997. Jonsbu valgte å dekorere et rom med små leirklumper, med små variasjoner i innbyrdes avstand til hverandre over vegger og tak. Disse klumpene var tørr leire som skulle resirkuleres, og representerte en arte povera, verdiløse gjenstander, i den grad de kan kalles gjenstander. Snarere var hver bit som et punkt, og de ble montert som punkter i rommet, satt i spenn mellom en knappenål og veggen. Det tok fire uker å montere disse småbitene på 20 000 nåler satt skrått inn i veggen.
Et rom definerer seg selv, og vi forholder oss til rom, vi har forventninger til hva et rom skal være. Tina Jonsbu ønsket å prege rommet med en insisterende handling ved å tilføre tusenvis av slike punkt som nye nervesentra i rommets indre struktur. Det er et dekorativt element i dette, men det er kanskje mer i Jonsbus ånd å se det som samspill mellom rom og tid. Gjennom den tiden Jonsbu ga til rommet ble det tilført en verdi utover den fysiske og synlige endringen som har skjedd i rommet. Det at en innsats blir sett og verdsatt av andre er slikt vi liker å tenke på, det bekrefter et moralsk univers. Men det kan også hende at aktiviteter nettopp ikke blir sett. Det kan være huslige sysler, eller individuelle handlinger som å stelle roser som ingen ser. Usynlige handlinger, neglisjerbare resultat, unntagen for den som utfører handlingen. Handlinger kan virke kjedsommelige og rutinepreget, men kan gis eksistensiell mening ved å kreve at det har mening. Man kan gjøre et arbeid av plikt, eller enda bedre; av lyst. Eller man kan gjøre et arbeide bare fordi det må gjøres og det er ingen andre til å gjøre det.
Begrensning og uregelmessighet
Jonsbus arbeider er ikke gjenstandsorientert, snarere utforsker hun monotone og repeterende handlinger. Hun gjør det ikke bare meningsfylt, men også til et fristed til å gjøre noe i, et fristed for å tenke. Ikke meditativt, men konsentrert og åpen. Orden og system preger alle hennes arbeider. Men helt avgjørende er det bruddet som oppstår ved at ikke alt kan planlegges på forhånd; det skapte variasjon at leirklumpene fra hovedoppgaven ble mindre og mindre mot bunnen av det spannet hun brukte ved monteringen.
Denne uplanlagte variasjonen kunne også oppstå gjennom å slippe kontrollen og følge kroppens rytme, som i stempel-arbeidene.
I disse arbeidene brukte hun et stempel som tellet fra 1 til 1000, på store lerret, deretter laget hun et lite punkt som markering ved hvert tall, og forbandt alle disse med en blyantstrek som gikk fra 1 til 2 til 3 osv. til 1000. En selvpålagt begrensning for disse arbeidene var at streken skulle gå korteste vei og krysse rent. Jonsbu ønsket jevn distribusjon over hele lerretet, men uregelmessighetene skjedde ved at stemplingen foregikk i blinde. Hvis noe kan kalles metode hos Jonsbu er den slik; fri, men bundet, styrt, men tilfeldig. Slik er alle arbeidene øvelser i begrensninger, i tillegg til å være orientert mot en viss mengde, et antall punkter, et antall streker, eller avgrenset tid. Et eksempel kan være tegningen: “100 streker satt opp i blinde”, som viser nettopp det, og at strekene da ikke kommer på linje. Hun gir også anvisninger på materiale og metode i de lakoniske beskrivelsene hun gir av hvert arbeide: “Serie av 9 tegninger. Jeg har tegnet blyantkruseduller i blinde med tidsbegrensning, og deretter stemplet jeg et punkt i alle skjæringspunktene som oppsto. Den første tegningen ble tegnet på 7,5 sek, den neste på 15 sek, så 30 sek, 1 min, 2 min, 4 min, 8 min, 16 min og 32 min.”
Tegningene danner ofte en sluttet form som er gitt av arkets form, og bestemt av hvor på arket Jonsbu bestemmer seg for å begynne tegningen og hvor den skal slutte. Ofte bestemmer hun den ytre ramme først og tegner punktene innenfor denne, før hun forbinder punktene med streker. Slik sett inneholder hver tegning den samme grunnstruktur, oppgaven blir delt opp og definert før utfyllingen begynner. Denne prosessorienteringen kan ha forbilder fra matematikk og fysikk; tallrekker, kolonner og system. Eller fra geografiske oppmålinger med grid over gater og veier, eller rørledninger, eller kabelgater på skip og i bygninger. Denne likheten er slående, men tilsynelatende. For lovmessigheten hos Jonsbu er ikke maskinell, men følger kroppens rytme og konsentrasjon. Det er den tilfeldige eller tilsiktede variasjon som gjør arbeidene interessante, den menneskelige “feil” eller uregelmessighet som fremkommer ved stort nok utvalg. Dette viser at Jonsbus prosjekt står og faller med variasjonen; den hun regisserer selv og den hun ikke kan forutse. For som hun sier: “Der det oppstår uregelmessigheter i systemet, oppstår det spenning. “
Arbeidene er stille, dempet og har en nerve. Jonsbu formår å synliggjøre en tilstand som verdifull, ved å gi tid til noe som isolert sett kan virke som handlinger som ikke fortjener oppmerksomhet. Hun arbeider konseptuelt, men etterstreber hele tiden en tørr estetikk. Jonsbu tegner ikke “romantisk”, hun viser måter å tegne på som er empiriske og statistiske undersøkelser hvor variasjonen innenfor repeterende mønstre får særlig betydning. Det at hun ikke på forhånd kan planlegge alt ned til minste detalj gir arbeidene karakter og personlighet, og gir dem en appell som nesten er taktil. En diffus sjarm, en vennlighet i forhold til de mønstrene som for en uinnvidd betrakter kan fremstå som rigide.
Merking og registrering
En viktig viktig del av Jonsbus prosjekt er alt som har med merking, registrering og observasjon å gjøre. I arbeidet hun gjorde i Oslo Rådhus (2000) sirklet hun inn alle hull i veggen, spikerhull etter kunstnere som har hengt opp arbeider og jobbet der gjennom årtier. På Domkirkeodden (2001) sirklet hun inn alle kvistmerkene fra forskalingen i betongen. Også prosjektet i Stamsund (1997) handlet om markering og registrering; hun malte alle stifter etter oppheng av plakater, lapper og notiser med fluoriserende oransje i hele hovedgaten. I Trondheim (2007) sirklet hun inn tyggegummmier på bakken i et avgrenset område, som for å synliggjøre et ubevisst ornament det offentlige rom. I disse arbeidene er det ikke Jonsbu som skaper variasjonene og uregelmessighetene; punktene er satt av andre personer utfra funksjonelle og praktiske behov. Hun tydeliggjør eksisterende, visuelle, men uanselige fenomener og undersøker hva slags mønstre og systemer de danner. De forteller også historier om menneskelige handlinger og aktiviteter som ligger forut for Jonsbus tegning/registrering.
Ornament – ikke dekor
Hos Tina Jonsbu er de bakenforliggende prosesser det viktige; handling, tid og rytme. Derfor er ikke Jonsbu opptatt av ornament eller mønsterdannelse som estetisk dekor. Likevel, for en betrakter gir arbeidene et tolkningsrom som trekker også i en slik retning. Man kan se arbeidene som studier i mønstre og visuelle strukturer, slik hele universet byr på en uendelighet av mønstre, en uendelig variasjon av forskjellige strukturer som del av en eller flere helheter. Som repetisjon og variasjon i snø, og i et snøkrystall. Geometriske former assosierer til matematikk og fysikk, til fenomen i naturen og de måter vi finner for å beskrive disse. Mønstre fremkommer som resultat av system; ikke motsatt.
Kartotekkortene
Tina Jonsbu arbeider ofte i serier med ett felles uttrykk eller tematisk ide. Sett over tid blir det derfor en sterk kontinuitet i arbeidene hennes. Man kan nesten si at disse seriene utgjør større og mindre deler av en samling. Slik uttrykkes også samleren i Jonsbu, og samleren i dem som kommer i berøring med arbeidene hennes. Ved Pengeskapsfabrikken, hvor Jonsbu hadde atelier, kom hun over en skuff med ubrukte kartotekkort i A5 format. Disse begynte hun å tegne på. Punkter, streker og linjer. Et kartotek er en måte å ordne oppgaver på, en katalog over rutiner og gjøremål, av spesifikasjoner og dokumenter. Ved denne appropriasjonen fortsetter Jonsbu et katalogiseringsarbeide som Pengeskapsfabrikken begynte på, men som ble foreldet da Pengeskapsfabrikken opphørte. Og gjennom å gi kartotekkortene sitt unike preg fører Jonsbu oss inn i et titteskap hvor det ikke er noen forbindelse mellom det kortene uttrykte før de ble tegnet på, og det Jonsbu har tilført, annet enn en hommage til det å bringe orden, det å katalogisere, det å dokumentere. Slik blir disse kortene et lager for minner, et ambivalent sted hvor fortiden har skjedd og minnene likevel tilhører fremtiden.
Også “Vannskadesamlingen” utgjør en slik samling. Jonsbu tar vare på
ark som har fått vannskader, og gjør forskjellige markeringer og avtegninger der hvor skaden er synlig på arket. Slik fremstår disse markeringene som en registering av vannskadene. På noen ark blir det da en tynn, blå linje som kan se ut som skillet mellom hav og land på et sjøkart. Unnselig, men viktig, et dokument som viser når og hvor vannet trakk seg tilbake. Disse arkene har forskjellige markeringer, og det synes ikke umulig at de ville danne en ubrutt linje over et skjult kontinent hvis man satte dem sammen.
I andre sammenheng ser man Jonsbus beskrivelse av teknikk og metode som uttrykk for et prosjekt hvor samleren er sterkt tilstede: “Jeg samler ruteark. Her er ca 190 (pr 12.02.2007 har jeg 350) og alle er forskjellige – størrelse, format, huller, farger, rutestørrelser og feiltrykk er variablene. Jeg sirkler inn linjenes skjæringspunkter med en blyant. Påbegynt 1997.”
Snurrebass-tegningene
Jonsbu deler den fasinasjonen vi alle har med snurrebasser, men hun har gått et skritt eller to videre og utforsket snurrebassens fysiske manifestasjoner i en rekke arbeider; det er fristende å betrakte dem som øvelser innen “snurrologi”! På et mekanisk verksted fikk hun laget en snurrebass i stål, slik at den fikk større tyngde og satte bedre spor med blyanten enn snurrebasser av tre. I midten var det hull til blyanten, og hun laget flere serier med “Snurrebasstegninger”. I de første arbeidene laget hun 100 snurr per ark (2003), så en serie med 1000 snurr per ark (2004) på store ark, 150×170 cm, før hun laget en serie på 5 hvor hver tegning tok 7,5 time. Begrensningen var tiden det skulle ta, samt at snurrebassen skulle startes i det punktet hvor den stoppet forrige gang. Og hun gir en personlig kommentar: “… tilsammen en 40 timers uke, uten lunsj.” Det er ikke sikkert at lunsjen er viktig, men lunsj hører til det å arbeide; en arbeidsdag har lunsj, og Jonsbu gjør oppmerksom på at lunsjen ikke var inkludert i hennes arbeidsdag. En saksopplysning, slik Jonsbu er nøye med i alle sine arbeider, en tørr, nesten stofflig dokumentarisme, redusert til bare kjernen gjenstår.
Streken danner repeterende mønstre, som likevel blir ganske forskjellige og derved interessante i sin styrte tilfeldighet. Denne prosessen gjorde Jonsbus prosjekt tydelig; som kan oppsummeres til: Strek, tegn og tid. Tiden det tar.
I “Busslinjer, Trikkelinjer, T-banelinjer” (2005) laget hun tre bøker med tusjtegninger. Hver bok inneholder et grafisk oversiktskart tegnet av fra de respektive rutetabellene for buss, T-bane og trikk. Deretter er den enkelte linje tegnet på kalkerpapir og bak denne ligger en linje som ble tegnet ned under reisen av denne strekningen, fra første til siste holdeplass. Hun satt med boken i fanget mens tusjblyanten i hånden fulgte kroppens bevegelser som igjen fulgte bussens/trikkens/T-banens bevegelser, hele reisen til ende. For hver linje. Som en seismograf registrerte hun skjelvinger og bevegelser på papiret, oppmerksom og åpen, mottakende og tilstede. Slik arbeidene hennes er.