Punktnedslag på gateplan, Tina Jonsbu: Tyggegummimerking
Bokutgivelse, 2008: GENERATOR 2007 Ni kunstinngrep i Trondheims offentlige rom
Punktnedslag på gateplan
Tina Jonsbu: Tyggegummimerking
av Line Ulekleiv
Den britiske kunsthistorikeren Claire Bishop har poengtert hvordan det offentlige rom er en mangetydig og tilslørt figur. Hun fremhever at selv om kunst i offentlig rom ikke opererer innenfor gallerirommets snevre og stringente rammer er gaten og plassen like mye “institusjoner” som galleriet. Ute i offentligheten må kunsten konkurrere med alle de andre tegnene og tingene som omgir oss, nesten uavbrutt preget av kommersielle interesser. Denne offentlighetsproblematikken opptar naturlig nok mange kunstnere, som har den glidende overgangen mellom ulike fellesrom, mellom kunsten og omgivelsene, som virkefelt. Ulike arbeidsmetoder kan føre med seg motstridende oppfatninger av det offentlige rom, som enten kan tilnærmes som et åsted for synliggjort splittelse eller forsøksvis integrering.
Tina Jonsbu jobber med tegning, installasjon og stedsspesifikke prosjekter. Hun har konsekvent arbeidet med å fremheve skjulte, lavmælte visuelle fenomener, særlig knyttet til subjektive bevegelsesmønstre, ikke minst hvordan man beveger seg i det offentlige rom. Et eksempel på hennes metode er en rekke tegninger utført på trikk, hvor blyanten er lagt mot papiret og slik har registrert trikkens bevegelser i rykk og napp. Drodlende tegninger utført med lett hånd antyder vekslende tidsforløp, tiden trekkes ut og nedfeller seg visuelt på papiret. Samtidig er systematiseringen et grunnleggende og tålmodig grep; prosessen, gjentagelsene og det uavsluttede får forrang. Tegningenes ofte stramme konsentrasjon omkring opptellinger og nummereringer gir gjenlyd i eldre, konseptuelle metoder. On Kawaras 70-tallsarbeider, blant annet hans såkalte datomalerier, som besto av datoen arbeidet var laget malt mot en monokrom bakgrunn, danner eksempelvis en klangbunn.
Denne insisteringen på langsomhet og belysningen av det oversette, det som i all hovedsak ignoreres, blir på sett og vis også speilet i Jonsbus Generator-prosjekt Tyggegummimerking. Gjennomføringen av prosjektet fant sted 10. juni, fra morgen til kveld på et avgrenset område mellom Munkegaten/Nordre gate og Dronningens gate/Olav Tryggvasons gate. Sammen med elever fra Gerhard Schønings skole – som jobbet etter instruksjoner og en sirkelmal – tegnet Jonsbu hvite sirkler rundt nedtråkkede tyggegummier på gater og fortau, sirkler som forsvant etter noen få regnfulle dager. Det kollektive aspektet i utføringen integrerte arbeidet i det lokale, og i dette tilfellet kunne teoretisk sett enkelte av tyggegummiflekkene stamme fra de assisterende elevene. De utspyttede tyggegummiene ligger som grå og hvite kladaser spredt over det ganske land, konsentrert der folk samles rundt innganger til butikker, utesteder eller på bussholdeplasser. Tyggegummiene blir gjerne spyttet ut i det skjulte, men setter tydelige, og for mange utvilsomt irriterende, spor for lang tid fremover.
Den fristilte og uanstrengte streken til Jonsbu, demonstrert i hennes tegninger, får en parallell i dette grunnleggende upretensiøse materialet. Intensjonen har vært å løfte frem et element i bybildet som ellers knapt registreres. Det er ikke første gang kunstnere bruker tyggegummi som utgangspunkt, så å si plukket direkte opp fra rennesteinen. Rosemarie Trockels Untitled (Mouth Sculpture) fra 1989 – tyggisklyser støpt i sølv – demonstrerer i så måte hvordan tyggegummien blir et adekvat utgangspunkt for å tøye vedtatte overenskomster om betydning. Det edle metallet er ensbetydende med konsentrert verdi, og her kobles det i en enkel dikotomi med noe totalt verdiløst, utspyttet og oppbrukt. Den fysiske kontakten det plastiske materialet har hatt med tenner og gommer, munnen som skulptør, er grepet fatt i av blant annet polske Alina Szapocznikow, hvis Photosculpture fra 1971 ble vist på Documenta 12. Sort/hvitt fotografier av merkverdig formede ”skulpturer” i tyggegummi ledsages av en tekst:
While I was pulling astonishing and bizarre forms out of my mouth I suddenly realized what an extraordinary collection of abstract sculptures was passing through my teeth. It suffices to photograph and enlarge my masticatory discoveries to create the event of a sculptural presence. Chew well and look around! The creation lies between dream and everyday work.
Jonsbu har i dette prosjektet vært opptatt av disse nedtråkkede klissete massene som en slags nedtegnelser av ørsmå historier og fotgjengernes kurs gjennom gatene; en registrering av et visuelt og adferdsmessig fenomen. Slik blir de et slags kart over urban bevegelse og sosiale mønstre. Med hverdagens formløshet som bakgrunn, er Jonsbu opptatt av muligheten for å se tyggegummiene som noe annet enn forringelser av bybildet. Med et egenartet blikk kan sirklene med tyggegummiflekkene i midten oppfattes som ornamentale elementer i en klyngende konstellasjon som vokser frem over tid. Resultatet blir en omfattende tegning på bakken man kan bevege seg midt i, uten tilgang på et overordnet fugleperspektiv – man befinner seg grunnleggende på gateplanet i møtet med denne typen ”lav” street art. Den forskjellige tettheten i mengde understreker forskjellige bevegelsesmønstre knyttet til ulike funksjoner og bruksområder. Hvordan spaserer man rundt i byen? Som en mulig referanse kan man trekke en linje til situasjonistene, med skikkelser som Guy Debord og Asger Jorn i spissen. Denne grupperingen var fra sent 50-tall til tidlig 70-tall engasjert i å fravriste folk det altoverskyggende og bedøvende fokus på konsum under kapitalismen, som de mente byene hadde blitt en kulisse for. Deres kulturelle praksis involverte blant annet såkalt dérive, som kan oversettes med “å drive”. Dette innebar en planløs vandring i bylandskapet for på dette vis å unnslippe formålsrettethet. Intensjonen var å slippe løs et lekende og konstruktivt instinkt i møte med skiftende urbane miljøer. I så måte kan man si at Jonsbu dveler ved det å være tilstede i byen og lage sine egne rytmer.
Mønsteret som oppsto i Tyggegummimerking var i sin natur i endring og kontinuerlig forvitring. Fotodokumentasjonen er den eneste indikatoren på at verket i det hele tatt har eksistert, og dette temporære aspektet tilfører et poetisk potensial som var ønsket av kunstneren, et nærvær som peker på et fravær.