Punkter på evighetens utstrekning
Norsk Kunstårbok 2003/Stavanger Aftenblad 27. januar 2003
Punkter på evighetens utstrekning
av Trond Borgen
BESETTELSE: Evigheten fylles av alle de betydningsløse øyeblikkene – der intet skjer, der mennesket kjeder seg. Tina Jonsbu fastholder denne kjedsomheten i sin tegnekunst; det vil si, hun fastholder selve øyeblikkene for sin kjedsomhet. På ulike former for rutepapir setter hun små sirkler rundt linjenes krysningspunkter, som i ren distraksjon.
Men for Jonsbu er distraksjonen forvandlet til besettelse. Finner hun et rutepapir, må hun sette en sirkel i krysset. Og så følger sirkel på sirkel, inntil hele vegger kan dekkes, som i en manisk tvangshandling – slik vi nå kan se det i Rogaland Kunstsenter. På ett plan er dette en oppøving av kjedsomhetens følsomhet, på et annet rommer det en fastholdelse – altså en synliggjøring – av alle de betydningsløse øyeblikkene i livet. Få kunstnere kan som Jonsbu fastholde evighetens overveldende tidløshet i den tidsbetingede detaljen, i det tilsynelatende uanselige punktet.
Dette tegneprosjektet fornekter kjedsomheten i samme øyeblikk som det identifiserer den. For disse tegningene løfter fram tomheten og det ubetydelige og gir det mening og betydning. Slik rommer Jonsbus prosjekt en stille fornying av tegnekunsten, gjennom paradokset. Et kritisk blikk mot tradisjon og rutine, skjerpet nettopp gjennom rutinen. Tusenvis av små sirkler, bundet opp i rutinen, men likevel unike, fordi hver enkelt av dem rommer en fastholding av tid som ikke kommer tilbake. De er punkter på en evighet allerede tapt. På busser og trikker sitter Jonsbu med papir, penn og blekk, og hun lager en slags automatisk tegning, hvor transportmiddelets rystelser og svinger skaper streken. Det er tegninger som underlige kart over reiser, unavigerbare, men likevel dokumenter over tid og rom: Her reiste jeg, dette opplevde jeg, det var min reiserute, nøstet sammen og fortettet til et liv i miniatyr. En finere hverdagspoesi kan man vanskelig tenke seg.
Andre tegninger er skapt ved å la en snurrebass med blyant spinne på papiret, eller ved å holde blyanten i venstre hånd og tegne i blinde. Det handler ikke minst om å avlære seg – eller styre utenom – hele den akademiske tegnekunstens konvensjoner og teknikker. Om å få kontakt med livet på et annet plan, som dels er ubevisst, dels underbevisst, og i slekt med surrealistenes eksperimenter med automatisk tegning og skrift på 1920-tallet.
Tina Jonsbu avsetter punkter og seismografiske tegn på evighetens utstrekning, og med disse kartlegger hun sitt eget liv. Hun løfter fram de helt betydningsløse øyeblikkene og sier: Det var dette som ga livet mening. Det var dette som ga liv til kunsten.