Go to content Go to navigation Go to language switcher Go to search

om

Tekst

Tina Jonsbu

Katalog, 2000: Tina Jonsbu
av Marit Paasche

Du vet hvordan det er. Du kjeder deg, ser ut av vinduet, tar et raskt blikk på klokka, den er bare fem. Du går hvileløst frem og tilbake, kjenner uroen i kroppen. Noen ørkesløse minutter svinner. Nå står du ved vinduet, kikker ut. Tiden har blitt for stor. Du er apatisk. Kjedsomheten har tatt nakkegrep. Du vil ut, men setter deg ved kjøkkenbordet. Pennen ligger ved telefonen. Du griper den. Lager små sirkler. Akkurat like store. Ved siden av hverandre. Sirkelene plasseres der hvor rutene møtes. Du fyller ett ark og blar om, begynner på neste. Du har funnet en slags ro. Tida forsvinner og du lager sirkler. Du er oppslukt og holder tida på armlengdes avstand.

Tina Jonsbu lager kunst som omhandler et temporalt paradoks. Gjennom å pålegge seg selv enkle begrensninger i form av regler frigjør hun seg fra tiden, samtidig som hun er fange av den. Ut fra dette paradokset skapes kunsten. Gjenstandene er mer spor etter systematiserte prosesser enn kunstobjekter i opphøyd forstand, de er først og fremst dokumentert tid. Ser du rundt deg vil du oppdage at i utstillingsgjenstandene ligger det nedfelt et utall av timer. Du formelig vandrer i systematisert tid. Fordi utstillingens fremste byggemateriale er tid, belyser den også forskjellige sider av tiden.

Tina Jonsbu har arbeidet med dette temaet før, men i større målestokk. Under utstillingen FORMAT i Bergen i 1997 dekket hun vegger, tak og gulv ved å dryppe støpeleire i avsatte punkt. Under Biennale Syd i Kristiansand i 1998 kledde hun veggene i utstillingslokalet ved hjelp av små, tørre knuste leirbiter som ble satt i spenn mot veggen med knappenåler. Ved begge anledninger jobbet hun på utstillingsstedet, og i begge tilfeller forsvant arbeidet når utstillingsperioden var over. Forgjengeligheten og aksentueringen av tidsfordrivet stod sentralt. De store formatene gav også arbeidene et manisk preg. Antallet gjenstander var så stort. Nå er det annerledes. Pulsen er lavere og den analytiske avstanden til verkene er større.

Som barn opplever man tiden først når man kjeder seg eller venter på noe. Etter hvert som man blir større skjønner man at kjedsomhetens tid er verst fordi det er en trist tid. Trist fordi alle minuttene forsvinner omtrent i det samme som de kommer. Den kjedelige tiden er blank og gjennomsiktig; det er en tid uten avtrykk – minneløs. Kjedsomhetens tid er en kilde til angst fordi man ikke klarer å feste seg til verden. Tina Jonsbu systematiserer tiden inn i ulike former og avtvinger den dermed et uttrykk. Slik gir hun oss bilder av alle de glemte timene vi kjedet oss gjennom, og hun fester seg selv til verden med fyrstikker, kartnåler og gummistrikk.

Kunstnerisk sett er ikke dette en enkel strategi. For den verden som skapes mens du er oppslukt i dine små systemer, enten det er å tegne sirkler på ruteark eller dyppe fyrstikker rytmisk ned i voksen fra stearinlyset, er av en svært privat karakter. Det er et lukket, intimt univers hvor tanken er nullstilt og handlingen utgjør rytmen. Kunstnerens utfordringen er å åpne denne verden for andre. Tina Jonsbus kunstobjekter kommuniserer på grunn av gjenkjennelsesaspektet og på grunn av valg av materialer. Gummistrikk, fyrstikker og ruteark – er alle er gjenstander vi har for hånden, hjemme og på jobb. De er bruksting som utstråler en aura av noe som bare halvveis blir sett. De er nærmest usynlige. Akkurat som kjedsomhetens tid. Tingene blir først synlige i et antall og et system. Tusen røde kartnålshoder synes. Gjennom valg av materialer drar Tina Jonsbu den altfor store tiden ned på et konkret og taktilt nivå. Resultatet er små, lette og unnselig vakre beholdere av tid som utstråler ensomhet.

Bak beholderene skjuler det seg små systemer, og hvert system rommer en evighetsmaskin som anvender kjedsomhet som brensel; bøkene kledd inn i gummistrikk, etikettene som plasseres på flaten med røde kartnåler og som så bindes sammen av streker slik at de danner et slags kart, fyrstikkene dyppet i voks. Alle er systemer som ligger klar til å brukes. De ligger bare og venter på å bli aktivisert. Evighetsmaskinene dokumenterer menneskets nødvendige ensomhet stilt overfor tiden – man må være alene for å gjøre dette. Strevet for å holde avmakten mot tiden under kontroll og den ensomheten det innebærer, gir verkene et melankolsk anslag.

Forholdet mellom tid og melankoli er komplisert. I følge den amerikanske teoretikeren Susan Sontag sliter melankolikeren med sitt forhold til timer og minutter:

For the character born under the sign of Saturn, time is the medium of constraint, inadeqency, repetition and mere fulfillment.

Tiden er kilde til frustrasjon. Den innebærer begrensninger, tvang og en følelse av utilstrekkelighet. Tiden er til for rent tidsfordriv. Sontags karakteristikk av melankolikerens forhold til tiden finner god gjenklang i Tina Jonsbus kunst. Vi gjenfinner begrensningene i de enkle reglene systemene bygges opp av, den milde tvangen i forholdet mellom regler og den som overholder dem. Evighetsmaskinenes utilstrekkelighet eksisterer i forventningen om at tiden skal brukes fornuftig og at den skal resultere i noe nyttig. Det finnes ikke noe nyttig i fyrstikker dyppet i voks eller i et ukjent antall sirkler på ruteark, men det finnes noe annet; en dveling over hvordan man kan temme kjedsomheten.